Stina & Hans Petter

I dag landet jeg på denne litt skumle videoen av Stina Nordenstam, Circus, som jeg ikke hadde sett siden 2001, dengang denne dårlige venninnen (grrr!) ga meg en VHS med videoer av samtlige låtene fra den perfekte CD-en This Is Stina Nordenstam. Og det som umiddelbart slo meg, var at her, på videoen, med disse flytende doppelt- tredoppeltbildene av henne, som bestandig setter seg inn og ut av hverandre, var Stina akkurat som en romanfigur av Hans Petter Laberg. Og jeg synes helt enkelt HP skulle skrive om henne, han skulle skrive en fiksjon on en fiksjonell Stina Nordenstam. Denne kvinnen, som har aldri har gitt én eneste konsert, som forblir for mange en gåte, har i seg alle de karakteristikkene av en HP-kvinne.
So, HP, los, schreib mal!





PS: Og så synes jeg at hun bare er vakkert (ok, jeg er sikkert ikke den beste for å bedømme en kvinnes skjønnhet, men pytt san!), hun hadde noe veldig hitchcockske på den også fine CD-en People are Strange, da hun sang den praktfulle cover-versjonen av den ellers frykteliggjorte Purple Rain.

HoneyBunny

I dag på vei hjem fra Berit, den ene tatovereren min, satt jeg i bussen og begynte å lese på Hans Petter Labergs HoneyBunny (se dere videoen, den er akkurat som det jeg skal sitere fra ham: bare vak-kert!) og romanen begynner med denne heeelt fantastiske setningen:

Det var et eller annet jeg skulle huske, noe viktig, men jeg var ikke i stand til å huske det fordi HoneyBunny gjorde mystiske ting med navlen min bare ved hjelp av tunga si.

Og da SA jeg, altså høyt, i bussen: "Wow!" Eller, rettere sagt, jeg sa det på tysk: "Boah!" Jeg kunne sagt: "Fy faen!"
Kan man tenke seg en bedre, en vakreste setning for å begynne på en roman?
Neppe.
Det finnes romaner som har dette.
Det finnes forfattere som kan dette: å begynne en roman med den vakreste setningen som finnes.
Jeg snakket om Johan Harstad for noen dager siden, for Johan kan det også. La oss ta for eksempel den tredje boken hans, men den første romanen hans, Buzz Aldrin:

Personen du elsker er 72,8% vann og det har ikke regnet på flere uker.

Gjenta etter meg: "Boah!"
Ja, det er den slags setningen som "ongar" (som Maria Parr skriver) liker å skrive på rosa papir, eller som vi liker å huske for å sitere den videre til den vi elsker – hvis vi har noen å elske, da!

Ellers, tilbake til Hans Petter Laberg, er det mange (bl. a. vår kjære Eli) som har lurt hvor dette HoneyBunny kom fra. Etter min mening, uten at jeg har lest mye av boka ennå, kommer det helt klart fra den vakre sangen, Honey Bunny, altså her MED et mellomrom mellom de to ordene, som Vincent Gallo komponerte, sang, innspilte, dirigerte, produserte (noe mer? han er en komplett control freak, han, når det gjelder hans musikk) på sin like vakker CD fra 2001, When. Og siden det er så vakkert, så skal vi høre og se på den, nå, med en eneste gang.