Gutten til venstre

Med fire års forsinkelse har jeg endelig lest Gutten til venstre, like før jeg begynner med den nye, Natt på Frognerbadet. Siden hans debut, Sammen er vi én og én, må jeg innrømme at jeg hadde forsømt Sverre Henmo. Kanskje, sikkert, hadde jeg ikke forstått hva han skrev om, hva han egentlig ville med leserne sine, hvor han ville føre oss hen. Nå vet jeg bedre.
Kanskje handler Sverres romaner om ensomheten i kjærligheten, om usynkronisiteten i den; det at vi er to som elsker og aldri finner hverandre på samme tid, det at vi gjør og sier ting når vi egentlig ønsket å gjøre og si det tvert motsatte. Om dette hadde Dag Johan Haugerud skrevet en veldig vakker roman.
Det som slo meg da jeg leste Gutten til venstre, var språket til forfatteren. Jeg synes det høres alltid veldig kjipt ut når man sier han en forfatter har "et vakkert språk", at det er noe man komme ropp med når man ikke vet hva man skal si. Og allikevel er det nettopp på dette jeg tenkte og tenker hvis jeg skal beskrive det særegne hos Sverre. Kanskje er det bare han i den norske barn- og ungdomslitteraturen som kan skrive et så vakkert norsk – neida, det finnes også Stein Erik Lunde, for pokker! Han kjenner i hvert fall til de labyrintiske mulighetene som finnes i det norske språket, og de likeså uendelige fortellingsmessige mulighetene likedan. Og det er dette som avtvinger respekten. Det finnes forfattere som har en stemme (Ingelin Røssland), noen som har en tone (Finn Øglænd), noen som har en stil eller forfatterstemme (Ragnar Hovland) – oj! det er bare forfattere som skriver på nynorsk, dette er ingen tilfelle, kanksje kommer jeg tilbake til det en annen gang –, og så finnes det forfattere som har et språk, og Sverre Henmo er blandt disse.
Da jeg leste boka ferdig i går, på flyet tilbake til Berlin, fikk jeg våte øyne på side 198, når faren til Tobias og Adrian holder tale. Kanskje er det bare fordi alt for tida er så skjørt, og jeg som først, men jeg synes det var så vakkert fordi alt på samme tid var så lavmælt. Jeg har skrevet her om dette før, men det finnes en undertekst hos Sverre hvor det sårbare, det skjøre ligger. Og det er også dette som gjør at han er en viktig forfatter.