Affichage des articles dont le libellé est Sverre Henmo. Afficher tous les articles
Affichage des articles dont le libellé est Sverre Henmo. Afficher tous les articles

dimanche 18 avril 2010

Liebesunfähigkeit

Und man wacht auf.
Und man stosst wieder auf dieses Lied. Let Them Say, von Bruce Ruffin und Tyrone Evans gesungen, das man letzte Woche in den Freitagsmusik-Sampler hinzugefügt hat. Ein revive (oder early reggae) Stück, wie man sie mag. Gestern, beim Hören und Wiederhören, tickte was. Als würde man das Lied komplett neuhören. Als würde man plötzlich was verstehen, oder spüren, oder sehen.
Das ist ein Vertrauenslied. Die beide sagen jemandem: Egal, was die Anderen über dich sagen und egal wie sie lästern, ich weiss: du bist es. Wir wissen was, das sie nicht ahnen, wozu sie keinen Zugang haben. Die beiden geben sich für diese Person völlig hin. Sie sagen: ich werde dich immer beschützen.
Und wenn Liebeslieder zum Teil kitschig sind, ist dann Let Them Say die Antwort darauf, die Subtitution. Wenn man die Aussagen überhört und übersieht. Wenn man endlich sicher ist. Wenn man weiss.



Und es erinnert mich an die Jugendromane von Sverre Henmo. Ins besonders Natt på Frognerbadet. In diesem Roman verliebt sich Simon in Petra. Aber Petra ist schräg: Petra trägt eine Glatze, Petra ist politisch engagiert, Petra hat Meinungen, Petra ist frei. Petra wäre eine Renée, wenn Sverre daran gedacht hätte… !!! Aber ausgerechnet das ist eine Projizierung von mir - ein Wunsch.
Auf jeden Fall: Petra verliebt sich auch in Simon. Problem: Petra ist so schräg, dass alle über sie lästern, und überhaupt Simons Freunde, sein kleiner Gang von Freunden. Dann schämt er sich. Dann will er seine Liebe nicht zeigen. Vor Angst davor, dass seine Freunde ihn exkludieren. Natürlich scheitert die Liebe. Petra ist nicht dumm, sie hat verstanden: Simon schämt sich vor ihr. Dann sagt sie: Tschüss! Wenn du wirklich weisst, wo dein Wunsch ist, komm bitte zurück zu mir. Aber so wie es ist, können wir nicht zusammen sein.

Sverre Henmo schreibt fast nur darüber: Jungen, die unfähig sind, ein Mädchen zu lieben, ihre Liebe für sie oder für jemanden zu zeigen. Obwohl sie nur das wollen, obwohl sie verliebt sind. Sie schaffen das bloss nicht, egal wie sie sich Mühe geben. Als wären sie dafür nicht geschickt. Kann ein Mensch für Liebe nicht geschickt sein? Obwohl dieser Mensch nur lieben will, zusammen mit jemandem sein will, obwohl dieser Mensch endlich jemanden gefunden hat. Gibt es solche Menschen?
Ja, und wie…
Die(se immer wieder tolle) deutsche Sprache hat ein Wort dafür: Liebesunfähigkeit.
Das Wort ist im Duden nicht zu finden. Aber in dem psychologischen Lexikon doch. Hier die Definition:
gestörte Fähigkeit, eine Liebesbeziehung herzustellen und aufrechtzuerhalten; wurzelt meistens in problematischen Kindheitssituationen, in denen das Kind ein Mißtrauen gegen jede Form der Zuwendung, Bestätigung und Nähe (Intimität) entwickelte, um sich vor schmerzlichen Enttäuschungen zu schützen (Liebe).
Liebesunfähigkeit…

vendredi 3 octobre 2008

Gutten til venstre

Med fire års forsinkelse har jeg endelig lest Gutten til venstre, like før jeg begynner med den nye, Natt på Frognerbadet. Siden hans debut, Sammen er vi én og én, må jeg innrømme at jeg hadde forsømt Sverre Henmo. Kanskje, sikkert, hadde jeg ikke forstått hva han skrev om, hva han egentlig ville med leserne sine, hvor han ville føre oss hen. Nå vet jeg bedre.
Kanskje handler Sverres romaner om ensomheten i kjærligheten, om usynkronisiteten i den; det at vi er to som elsker og aldri finner hverandre på samme tid, det at vi gjør og sier ting når vi egentlig ønsket å gjøre og si det tvert motsatte. Om dette hadde Dag Johan Haugerud skrevet en veldig vakker roman.
Det som slo meg da jeg leste Gutten til venstre, var språket til forfatteren. Jeg synes det høres alltid veldig kjipt ut når man sier han en forfatter har "et vakkert språk", at det er noe man komme ropp med når man ikke vet hva man skal si. Og allikevel er det nettopp på dette jeg tenkte og tenker hvis jeg skal beskrive det særegne hos Sverre. Kanskje er det bare han i den norske barn- og ungdomslitteraturen som kan skrive et så vakkert norsk – neida, det finnes også Stein Erik Lunde, for pokker! Han kjenner i hvert fall til de labyrintiske mulighetene som finnes i det norske språket, og de likeså uendelige fortellingsmessige mulighetene likedan. Og det er dette som avtvinger respekten. Det finnes forfattere som har en stemme (Ingelin Røssland), noen som har en tone (Finn Øglænd), noen som har en stil eller forfatterstemme (Ragnar Hovland) – oj! det er bare forfattere som skriver på nynorsk, dette er ingen tilfelle, kanksje kommer jeg tilbake til det en annen gang –, og så finnes det forfattere som har et språk, og Sverre Henmo er blandt disse.
Da jeg leste boka ferdig i går, på flyet tilbake til Berlin, fikk jeg våte øyne på side 198, når faren til Tobias og Adrian holder tale. Kanskje er det bare fordi alt for tida er så skjørt, og jeg som først, men jeg synes det var så vakkert fordi alt på samme tid var så lavmælt. Jeg har skrevet her om dette før, men det finnes en undertekst hos Sverre hvor det sårbare, det skjøre ligger. Og det er også dette som gjør at han er en viktig forfatter.

mardi 30 septembre 2008

Lindring

Og det er faktisk når alt går som det ikke skal, at det gjør godt å lese Sverre Henmo som skriver, i Gutten til venstre:

Overskriftene er imidlertid så store at jeg ikke kan unngå å få med meg at en som har vært savnet i flere dager, er blitt funnnet igjen. Det gjør meg på en underlig måte litt glad, og jeg tenker at det må være fint for dem som har savnet ham. Det kan ikke være lett å vite hvor lenge man skal håpe før man gir opp. Det er tross alt ikke alle som blir funnet. Kanskje man aldri skal gi opp.