Triste nouvelle dans Le Monde, à propos du roman de littératuuure de Valéry Giscard d'Estaing.
Le tirage a été ambitieux : 100 000 exemplaires, dont la moitié mis en place immédiatement. Près d'un mois après, la panne est manifeste: La Princesse et le Président s'est vendu à 18 217 exemplaires, selon Edistat, et à 20 473 exemplaires d'après l'institut GFK.
Zurück. Wohin? In eine Kinderwelt, die nie existiert hat… nicht in diesen naiven und krassen Farben eines Tuschebildes, unter einer Sonne mit gelben Zungen, die nicht erkaltet. Der Garten Eden, den wir nie besaßen… Aber es gab die Apfelbäume, das ist sicher, und ich hatte einen Bruder… Ich träume jetzt oft von ihm. Der Flugplatz, der Düsenklipper, Wilhelm auf der Gangway, in dem Pelzmantel wie damals bei der Abreise nach Dubna, er winkt, oder bist du es, der jetzt klirrende Stufen hinabkommt? Wir gehen aufeinander zu, das Gesicht, das Gesicht, das ich an jenem Abend in der Kneipe gesehen habe, aber nun unzweifelhaft Wilhelms Gesicht, er ist blaß, und in seinem Mantel, über der Brust, sind Brandflecke. Un dann löst sich alles auf wie in dem alten Traumspiel, gehen und gehen und nicht ankommen, und über den Platz braust ein starker und heißer Wind, und ich habe Angst, wir verspäten uns, die Maschine startet, wir müssen fliegen, wenn wir heute nicht fliegen, werden wir etwas ungeheuer Wichtiges versäumen. Wir: mein Bruder und ich.
Nå er de reaksjonære tilbake igjen. Flott! Vi har jo savnet dem so mye. Jeg siterer, utfra den artikkelen i Klassekampen, en viss fru Witoszek, en viss forsker:
- Richard Sennett beskriver tilstanden i «The Fall of the Public Man» (1977). Der advarer han mot en tidsånd der det private har blitt det offentlige, og det offentlige privat. Når Karl Ove Knausgård bretter ut privatlivet sitt over seks bind, er det et eksempel på den samme trenden, sier Witoszek.
Dekadent samfunn
- Nå har altså ekshibisjonismen fått feste i en så introvert kultur som den norske, til og med. Realityprogrammene på TV understreker tendensen: Kameraet følger etter deg inn på badet, det å dele privatlivet sitt med resten av verden blir veien til kjendisstatus, og dermed også suksess, sier Witoszek og peker på en liknende tendens i verdenshistorien:
- Hvis vi ser nærmere på forholdene som har rådet i dekadente samfunn tidligere, er de ofte preget av interesse for det private, det seksuelle og det ekshibisjonistiske. Slik var det både i tida rundt Romerrikets fall, og i tida rundt de to verdenskrigene på 1900-tallet, forteller Witoszek.
- Da James Joyces «Ulysses» kom ut i 1922, åpnet det opp for en hel sjanger av bøker som fokuserer på det trivielle, intime og private. Denne litteraturen åpnet mennesket på kirurgisk vis for verden. Også på dette tidspunktet, mellom de to krigene, var den vestlig kulturen i overgang og krise, og fokuserte mye på seg selv.
- Vår tid trenger en ny generasjon av romantikere, folk som er opptatt av forholdet mellom menneske og natur. Vi trenger en ny Thoreau eller Emerson, en ny Schelling [sic! jeg, JBC, skriver det: sic!] eller Goethe, en som studerer den ytre verden og dens begrensninger, en som fylles av tanker om revolusjon og idealisme. Vår vestlige verden er for tida uten brennende flammer. I stedet ligger den på sofaen og psykoanalyserer seg selv, sier Witoszek.
Det er hva man kunne kalle interiorisert mannsjåvinisme, fru Witoszek. Eller et krav på en form for borgerlig sosialistisk realisme inn i litteratur.
Og før jeg går tilbake til mitt hekletøy (eller skulle jeg heller strikke? hm… ikke godt å vite), vil jeg sitere (på fransk) Dame Virginia (Woolf) som jo må være like dekadent siden hun skrev om… hvordan var det nå? åja: "det trivielle, intime og private" - for ikke å glemme "det seksuelle og det ekshibisjonistiske", skrekk og gru! For Ulysses og Joyce er jo blåbær i forhold til Bølgene og Virginia, og det hun skriver er jo så uuuinteressant, så uuuvakkert:
Dors, dis-je, tandis que la bouilloire chauffe, son souffle sort du bec d'un seul jet, de plus en plus épais. La vie gonfle mes veines. Coule dans mes membres. Quelque chose me pousse, j'en pleurerais, je vais de l'aube au crépuscule, j'ouvre, je ferme, "Plus rien. Je suis gorgée de bonheur naturel." Pourtant il y aura plus, plus d'enfants, de berceaux; plus de paniers dans la cuisine et de jambons suspendus; plus d'oignons luisants; et plus de lits de laitues te de pommes de terre. Je suis emportée comme une feuille dans la tourmente; effleurant l'herbe mouillée, tourbillonnant dans l'air. Je suis gorgée de bonheur naturel: je souhaite parfois que la plénitude se détache de moi, que la maison endormie lève son poids lorsque nous restons à lire, que je passe le fil dans le chas de l'aiguille. La lampe s'embrase sur la vitre sombre. Le feu brûle au cœur du lierre. Dans les feuilles persistantes, je vois une rue éclairée. Dans la caresse du vent sur le chemin, j'entends le bruit de la circulation, des voix brisées, des rires, et Jinny qui s'écrie lorsque la porte s'ouvre, "Viens!"
Hurra, hurra, hurra! Og hun er så nyyydelig! Og hun leser så fint! Og jeg elllsker dialekten hennes… Det finnes ikke nok superlativer.
Og siden vi ikke får nok av Maria, siden hun er så klok og intelligent på den beste måten (dvs, uten å være belærende), får vi se på henne en gang til og høre på henne en gang til, der hun snakker om Tonje Glimmerdal, både boken og romanfiguren. For hun sier nemlig noe viktig som er en del av den humanismen og rausheten som jeg skrev om i stad:
Og jeg er sååå glad som får, heldiggris, se henne og tilbringe sammen med henne tre hele dager på den festivalen.
Pour les lecteurs français: Maria Parr a remporté hier le Brageprisen dans la catégorie littérature jeunesse. Le Brageprisen est la plus grande distinction littéraire en Norvège. Et c'est ça une nouvelle mer-veil-leuse!
Magnifique soirée au Maxim Gorki Theater avec A pour voir l'adaptation au théâtre par Armin Petras du roman de… 1200 pages d'Einar Schleef, Gertrud, qu'il a publié pour le premier tome en 1980, pour le second en 1984. Schleef était un des grands metteurs en scène de la RDA - jusqu'à ce que sa représentation de Mademoiselle Julie, de Strindberg, déplaise et qu'on (le régime) le prie d'aller travailler à l'Ouest (à Vienne) - il ne reviendra à l'Est qu'après la réunification et meurt prématurément en 2001.
Sicher, es ist besser geworden, das Alleinsein ertrage ich, wenn niemand klingelt, ich nicht wohin muß. Etwas besorgen. Nur ein Wort. Jemand geht an mir vorbei, besieht sich eine Geschäftsauslage, schon bricht meine Ruhe zusammen, es gibt sie dann nicht mehr, nur wenn ich allein bin, die anderen anfassen, noch schmerzt meine Haut, sie spürt den zu erwartenden Druck und dann doch nicht. Rückzug ist besser, da knurrt nur mein Bauch, ich passe jetzt auf, weniger essen. Aber sowie einer kommt, sich anmeldet, muß ich mit essen. Es gelingt nicht, ich lege so alles an, mir keinen Teller, nur das Gästebesteck, schon schaufle ich, ich sehe mich schaufeln. Jemand anderes ißt, der ich bin, nur ich sehe mir zu. Das kennt jeder. Damit sich trösten. Nur wenn ich allein bin, beherrsche ich mich, brauch den anderen nicht aus mir lassen, nahm Jahr für Jahr zu, bis ich mich nicht mehr wehrte. Ich roch es an mir, die anderen, den ich um so mehr haßte. Unter den Achseln, in jeder Ritze, wenn ich allein bin, stört es mich nicht. Den Leuten geh ich aus dem Weg, ich kenne alle, aber je länger, je weniger weiß ich von ihnen, sie sind mir gänzlich unbekannt, ich kann das behaupten, sicher, sie kommen näher, zuerst glaubt man das, läßt sich täuschen,das Gegenteil davon ist wahr, man lernt sich verstehen, um so ferner der Rest. Braucht es da noch Menschen zu geben. Wozu. Um angestoßen zu werden. Beleidigt. Geknufft. Übervorteilt. Gebe schon Ruh, alles hat Ordnung, ich akzeptiere sie, damit weniger auffällt, was ich unterlasse, ich sitze hier und die ganze Welt geht weiter. Kein Zusammenhang.
J'aime à m'imaginer que Gertrud est une espèce de Valerie Solanas transposée en RDA, en plus vieille, en moins misandre mais tout aussi misanthrope. Elle a le même ressassement, les mêmes marottes, les mêmes vieilles haines pas du tout rangées, le même venin. Elle a cette façon identique de se souvenir de son passé, cette même vision très égotique de soi et du monde, ce même dégoût du monde car ce monde ne lui a pas fait de cadeaux.
Les similitudes ne s'arrêtent pas là. Armin Petras, le metteur en scène de la pièce, n'a pris qu'un petit extrait du livre et a ordonné de façon chronologique la vie de Gertrud là où le roman projette le lecteur d'une période à l'autre, tout comme Sara a opté pour des retours en arrière qui passe d'une époque à une autre. De même, il a choisi de présenter 4 Gertrud différentes qui correspondent à autant de périodes de la vie du personnage, et cette improbable vision kaléidoscopique rappelle encore le projet de Sara qui envisage des dialogues entre la narratrice et Valerie, voire, entre des personnages absents (sa mère Dorothy) ou morts (Cosmogirl).
Sur les 4 actrices, les trois plus âgées sont époustouflantes — la plus jeune étant plus monotone dans son jeu comme dans son personnage. On regarde les seules images que j'aie pu trouver: