I dag landet jeg på denne litt skumle videoen av Stina Nordenstam, Circus, som jeg ikke hadde sett siden 2001, dengang denne dårlige venninnen (grrr!) ga meg en VHS med videoer av samtlige låtene fra den perfekte CD-en This Is Stina Nordenstam. Og det som umiddelbart slo meg, var at her, på videoen, med disse flytende doppelt- tredoppeltbildene av henne, som bestandig setter seg inn og ut av hverandre, var Stina akkurat som en romanfigur av Hans Petter Laberg. Og jeg synes helt enkelt HP skulle skrive om henne, han skulle skrive en fiksjon on en fiksjonell Stina Nordenstam. Denne kvinnen, som har aldri har gitt én eneste konsert, som forblir for mange en gåte, har i seg alle de karakteristikkene av en HP-kvinne.
So, HP, los, schreib mal!
PS: Og så synes jeg at hun bare er vakkert (ok, jeg er sikkert ikke den beste for å bedømme en kvinnes skjønnhet, men pytt san!), hun hadde noe veldig hitchcockske på den også fine CD-en People are Strange, da hun sang den praktfulle cover-versjonen av den ellers frykteliggjorte Purple Rain.
dimanche 5 octobre 2008
Le cadeau de Noël de ce dimanche
samedi 4 octobre 2008
Madness am Skamstag
Heute ist Samstag und Samstag ist auch Skamstag.
Des oripeaux musicaux, il faut absolument ressortir It must be love, de Madness. Pour beaucoup, cette chanson n'est qu'une bluette qui annoncerait presque la dégringolade à venir: violons dégoulinants, saxophones vomitifs hyper "new romantics", paroles tartignoles sur l'air de "amour toujours, amour abat-jour". A priori donc: ôskour! courage, fuyons! Madness sort le single en 1981, il reste 12 semaines dans le hit des ventes, atteint la 4e place et, à sa ressortie en 1992, gagne la 6e. Bref, du tube, de la variète.
Mais l'histoire est plus intéressante qu'il n'y paraît.
Le morceau date en fait de 1971, a été composé et interprété par Labi Siffre, un chanteur anglais ouvertement gay, qu'il avait écrit pour son amoureux, Peter Lloyd, rencontré en 1964. Autrement dit, les skinheads hétéros que sont Madness entonnent, pour leurs fans tout aussi skinheads et tout aussi hétéros, une chanson de pédé, qui parle de pédés et de pédés qui s'aiment. Même si elle est vue par le petit bout de la lorgnette, l'information vaut son pesant de cacahuètes dans un univers, celui des skins, aux codes hyper identifiés et à la masculinité exacerbée, où les valeurs de gauche (antifascisme, antisexisme) s'arrêtent souvent subitement à la porte de la chambre à coucher dès qu'il est question d'homosexualité (et je ne parle même pas de la valeur homo-érotique des accolades et autres embrassades entre skins).
Madness ne pouvait pas ne pas savoir qu'ils proposaient une nouvelle version de cette "chanson de pédé". Pour preuve, Labi Siffre apparaît en personne dans la vidéo réalisée à l'époque : oui, c'est lui, en violoniste, et c'est encore lui qui ponctue le clip par un clin d'œil. Alors quoi? Madness est-il un groupe queer, comme on dit dans la terminologie moderne? C'est une pensée séduisante pas du tout aberrante, à mon sens.
Dans leur CD de 2005, The Dangermen Sessions, uniquement des reprises, Madness chantent Lola, le fameux morceau de Ray Davies, des Kinks. Suggs, le chanteur, précise dans le livret que leur version s'inspirait de l'interprétation qu'en avait faite Nicky Thomas (puisque, de fait, le morceau sera repris par quantité de formations de ska):
Ce que je trouve passionnant dans cette précision, c'est l'insistance de Suggs à vouloir absolument restituer la dimension queer du morceau. Loin de cacher la possibilité (entre autres) homosexuelle, il la sort du placard, il la montre, il en est fier, et il la trouve même "marvelous". Cette reprise de Lola, qui suit celle de It Must be Love, force le respect.
L'irritation, puisque irritation il y a, ne vise pas Madness mais Universal qui empêche que la vidéo originale soit reprise et copiée dans les blogs. Donc pour la voir, et voir Labi Siffre, il faut aller ici. À défaut, nous regarderons cette version live de 2007 qui a le mérite de montrer à quel point les fans sont dingues de ce morceau de Madness – ce que j'ai pu constater aux concerts tant à Paris qu'à Berlin. Confer, donc, supra et la boucle est bouclée.
Rubbzzz!
Des oripeaux musicaux, il faut absolument ressortir It must be love, de Madness. Pour beaucoup, cette chanson n'est qu'une bluette qui annoncerait presque la dégringolade à venir: violons dégoulinants, saxophones vomitifs hyper "new romantics", paroles tartignoles sur l'air de "amour toujours, amour abat-jour". A priori donc: ôskour! courage, fuyons! Madness sort le single en 1981, il reste 12 semaines dans le hit des ventes, atteint la 4e place et, à sa ressortie en 1992, gagne la 6e. Bref, du tube, de la variète.
Mais l'histoire est plus intéressante qu'il n'y paraît.
Le morceau date en fait de 1971, a été composé et interprété par Labi Siffre, un chanteur anglais ouvertement gay, qu'il avait écrit pour son amoureux, Peter Lloyd, rencontré en 1964. Autrement dit, les skinheads hétéros que sont Madness entonnent, pour leurs fans tout aussi skinheads et tout aussi hétéros, une chanson de pédé, qui parle de pédés et de pédés qui s'aiment. Même si elle est vue par le petit bout de la lorgnette, l'information vaut son pesant de cacahuètes dans un univers, celui des skins, aux codes hyper identifiés et à la masculinité exacerbée, où les valeurs de gauche (antifascisme, antisexisme) s'arrêtent souvent subitement à la porte de la chambre à coucher dès qu'il est question d'homosexualité (et je ne parle même pas de la valeur homo-érotique des accolades et autres embrassades entre skins).
Madness ne pouvait pas ne pas savoir qu'ils proposaient une nouvelle version de cette "chanson de pédé". Pour preuve, Labi Siffre apparaît en personne dans la vidéo réalisée à l'époque : oui, c'est lui, en violoniste, et c'est encore lui qui ponctue le clip par un clin d'œil. Alors quoi? Madness est-il un groupe queer, comme on dit dans la terminologie moderne? C'est une pensée séduisante pas du tout aberrante, à mon sens.
Dans leur CD de 2005, The Dangermen Sessions, uniquement des reprises, Madness chantent Lola, le fameux morceau de Ray Davies, des Kinks. Suggs, le chanteur, précise dans le livret que leur version s'inspirait de l'interprétation qu'en avait faite Nicky Thomas (puisque, de fait, le morceau sera repris par quantité de formations de ska):
We've been playing it on and off for 20 years, but had never recorded it. In Mr Thomas' version, he didn't emphasise the fact that Lola was a man and the last verse, which explains this, was missing. We rehearsed and recorded the song quite quickly and only then realised this fact. So I spoke the last verse over the chorus outro. The song was of course written by the great Ray Davies with a marvelous lyric about an innocent young chap being chatted up by a transvestite in a Soho nightclub. I've done my fair share of dancing under electric candle light and this song says it all.
Ce que je trouve passionnant dans cette précision, c'est l'insistance de Suggs à vouloir absolument restituer la dimension queer du morceau. Loin de cacher la possibilité (entre autres) homosexuelle, il la sort du placard, il la montre, il en est fier, et il la trouve même "marvelous". Cette reprise de Lola, qui suit celle de It Must be Love, force le respect.
L'irritation, puisque irritation il y a, ne vise pas Madness mais Universal qui empêche que la vidéo originale soit reprise et copiée dans les blogs. Donc pour la voir, et voir Labi Siffre, il faut aller ici. À défaut, nous regarderons cette version live de 2007 qui a le mérite de montrer à quel point les fans sont dingues de ce morceau de Madness – ce que j'ai pu constater aux concerts tant à Paris qu'à Berlin. Confer, donc, supra et la boucle est bouclée.
Rubbzzz!
vendredi 3 octobre 2008
Gutten til venstre
Med fire års forsinkelse har jeg endelig lest Gutten til venstre, like før jeg begynner med den nye, Natt på Frognerbadet. Siden hans debut, Sammen er vi én og én, må jeg innrømme at jeg hadde forsømt Sverre Henmo. Kanskje, sikkert, hadde jeg ikke forstått hva han skrev om, hva han egentlig ville med leserne sine, hvor han ville føre oss hen. Nå vet jeg bedre.
Kanskje handler Sverres romaner om ensomheten i kjærligheten, om usynkronisiteten i den; det at vi er to som elsker og aldri finner hverandre på samme tid, det at vi gjør og sier ting når vi egentlig ønsket å gjøre og si det tvert motsatte. Om dette hadde Dag Johan Haugerud skrevet en veldig vakker roman.
Det som slo meg da jeg leste Gutten til venstre, var språket til forfatteren. Jeg synes det høres alltid veldig kjipt ut når man sier han en forfatter har "et vakkert språk", at det er noe man komme ropp med når man ikke vet hva man skal si. Og allikevel er det nettopp på dette jeg tenkte og tenker hvis jeg skal beskrive det særegne hos Sverre. Kanskje er det bare han i den norske barn- og ungdomslitteraturen som kan skrive et så vakkert norsk – neida, det finnes også Stein Erik Lunde, for pokker! Han kjenner i hvert fall til de labyrintiske mulighetene som finnes i det norske språket, og de likeså uendelige fortellingsmessige mulighetene likedan. Og det er dette som avtvinger respekten. Det finnes forfattere som har en stemme (Ingelin Røssland), noen som har en tone (Finn Øglænd), noen som har en stil eller forfatterstemme (Ragnar Hovland) – oj! det er bare forfattere som skriver på nynorsk, dette er ingen tilfelle, kanksje kommer jeg tilbake til det en annen gang –, og så finnes det forfattere som har et språk, og Sverre Henmo er blandt disse.
Da jeg leste boka ferdig i går, på flyet tilbake til Berlin, fikk jeg våte øyne på side 198, når faren til Tobias og Adrian holder tale. Kanskje er det bare fordi alt for tida er så skjørt, og jeg som først, men jeg synes det var så vakkert fordi alt på samme tid var så lavmælt. Jeg har skrevet her om dette før, men det finnes en undertekst hos Sverre hvor det sårbare, det skjøre ligger. Og det er også dette som gjør at han er en viktig forfatter.
Kanskje handler Sverres romaner om ensomheten i kjærligheten, om usynkronisiteten i den; det at vi er to som elsker og aldri finner hverandre på samme tid, det at vi gjør og sier ting når vi egentlig ønsket å gjøre og si det tvert motsatte. Om dette hadde Dag Johan Haugerud skrevet en veldig vakker roman.
Det som slo meg da jeg leste Gutten til venstre, var språket til forfatteren. Jeg synes det høres alltid veldig kjipt ut når man sier han en forfatter har "et vakkert språk", at det er noe man komme ropp med når man ikke vet hva man skal si. Og allikevel er det nettopp på dette jeg tenkte og tenker hvis jeg skal beskrive det særegne hos Sverre. Kanskje er det bare han i den norske barn- og ungdomslitteraturen som kan skrive et så vakkert norsk – neida, det finnes også Stein Erik Lunde, for pokker! Han kjenner i hvert fall til de labyrintiske mulighetene som finnes i det norske språket, og de likeså uendelige fortellingsmessige mulighetene likedan. Og det er dette som avtvinger respekten. Det finnes forfattere som har en stemme (Ingelin Røssland), noen som har en tone (Finn Øglænd), noen som har en stil eller forfatterstemme (Ragnar Hovland) – oj! det er bare forfattere som skriver på nynorsk, dette er ingen tilfelle, kanksje kommer jeg tilbake til det en annen gang –, og så finnes det forfattere som har et språk, og Sverre Henmo er blandt disse.
Da jeg leste boka ferdig i går, på flyet tilbake til Berlin, fikk jeg våte øyne på side 198, når faren til Tobias og Adrian holder tale. Kanskje er det bare fordi alt for tida er så skjørt, og jeg som først, men jeg synes det var så vakkert fordi alt på samme tid var så lavmælt. Jeg har skrevet her om dette før, men det finnes en undertekst hos Sverre hvor det sårbare, det skjøre ligger. Og det er også dette som gjør at han er en viktig forfatter.
2 ans !
Voilà, ça fait deux ans aujourd'hui, deux ans que j'habite ici, à Berlin, que je suis rentré chez moi, que je suis le plus heureux des hommes. Skål!
Und es sind also heute zwei Jahre, zwei Jahre seitdem ich hier wohne, in Berlin, dass ich zurück zu Hause bin, dass ich der glücklichste Mann der Welt bin. Skål!
Und es sind also heute zwei Jahre, zwei Jahre seitdem ich hier wohne, in Berlin, dass ich zurück zu Hause bin, dass ich der glücklichste Mann der Welt bin. Skål!
Inscription à :
Articles (Atom)
