Farger og ord

I øyeblikket oversetter jeg Alt annet enn pensum av Harald Rosenløw Eeg, og ble konfrontert til denne setningen:

Abelone bor i et område med cirka 2000 like Kardemommeby-aktige rekkehus i rødt, gult og grønt. Det er mørkt, men alle de små Kardemomme-veiene følges av lysstolper med bleike kupler som gir stedet et matt, spøkelesaktig skjær.

Det som er spørsmålet: Hva f*** gjør jeg med Kardemommeby? Hva gjør jeg med den når den overhodet ikke er kjent i Sarkorike og når oversettelsen som finnes på fransk heter Pimentville = Spanskpepperby! Karin Beate Vold hadde dengang skrevet om hvor dumm dette navnet var blitt.
Løsningen ble funnet i fargene. I disse veldig lyse fargene, men som i den norske natten blir til knallfarger. Og det var da jeg tenkte på Teletubbies. Det å oversette er å gjengi en effekt, å gjenspeile – og, som det heter så fint på norsk (vi har ikke noen ord for det på fransk), å gjendikte. Man skulle i første omgang gjengi, og hvis dette ikke er mulig, da gjendikte. Det er det jeg gjorde.
Husene ble til "noen små, søte og like hus med Teletubbies-aktige farger i rødt, gult og grønt", og så ble veiene "Teletubbiesveiene". Hvorfor tok jeg nettopp dette valget? Hvorfor og hvordan tillot jeg meg til å velge dette?
Jeg kunne selvfølgelig ha valgt Barbapapa. Men dette er en samtidsroman som ble skrevet i 2005 og utgitt i 2006, så det spørs virkelig om den 15/16-åring Klaus, romanfiguren, har sett Barbapapa. (Noe som fører oss til hva Eli hele tiden skriver om musikk i ungdomsromaner, når forfatterne skriver om grupper fra deres barndom som de kidsa (!) og unksa (!) neppe kjenner, tipper hun – og jeg óg.) Men Klaus har sikkert sett Teletubbies da han var barn på 90-tallet (og jeg husker at gamle dopete kjente (ikke jeg!!!!!) kom tilbake om morgenen fra likeså dopete klubnatta og så på Teletubbies for å "tsjille ned" – alle, Teletubbies og disse folkene, sugde jo i seg "circular toast with a smiley face on it, which some have taken to be representative of LSD"… uten kommentar…). Og siden Klaus og Harald som først har merkelige metaforer for å beskrive verden (f. eks. paragrafen under som sier: "(jeg) Passerer en lekeplass med masse apparater og klatrestativ som i mørket ser ut som svarte dinosaurskjelett."), tillot jeg meg å innlemme Teletubbies inn i historien. Akkurat som Kardemommeby har en direkt bildeeffekt inn i hodet til den norske leseren, men ingen i den franske sin, så har Teletubbies tvert imot en identifikasjon hos den franske.
Jeg tillot meg det også siden Kardemommeby-bildet ikke er relevant for selve fortellingen. Det gir et preg, en effekt, er en metafor, men har ingen som helst innflytelse inn i det som skjer og kommer til å skje. I motsetning til alle klærne som det er tale om i romanen, for eksempel, og da må de beholdes, kjent eller ikke kjent for den franske leseren.

Dette for å snakke om to ting som er direkt knyttet til det.
1) Fargene i den norske ubevisstheten.
Nordmenn har en helt annen fargekonstellasjon enn franskmenn. Nordmenn er veldig upresise i fargene. Man har nesten følelse av at fargesprektet i Norge limiteres til hovedfargene: rød, grøn, blå, gul, svart, hvit, grå og noen ganger oransje, fiolett. Mens vi, på fransk, har en heeel rekke av farger som brukes til daglig. Bare fiolett har mange nyanser: violet, lilas, mauve, parme, aubergine, prune, indigo, osv osv… Når jeg oversetter, bruker jeg veldig mye en hjemmeside om farger, pourpre.com, siden de norske fargene er så uklare. Til gjengjeld har nordmenn ganske merkelige assosiasjoner for å beskrive fargene, synes jeg: gulgrøn, hvitgul, osv… – og jeg mener det har kanskje noe å gjøre med den norske himmelen og blandingen av vidt forskjellige farger inn i den ved solnedgang, og som vi i Sarkorike i hvert fall ikke har. En slik "fargebevissthet" for meg som franskmann er helt fremmed, helt snål. Disse ordene finner jeg ofte for eksempel hos Lars Saabye Christensen. Og det minner meg forresten om et vakkert bilde som Johan Harstad brukte i Buzz Aldrin, hvor han snakker om Sellafieldskyene…
2) Ordene som brukes til vanlig i et språk og ikke i et annet.
Dette er noe som har opptatt meg veldig mye i det siste året. På norsk finnes det noen ord som man bruker til vanlig, til daglig og som ikke brukes så ofte på fransk. Her snakker jeg om litteraturen. For å gi noen eksempler : forsvinne, kanskje, nesten, det å kunne, alle (nordmenn viser gjerne til helheten), med flere. Eller nordmenn beskriver i selve fortellingen alle handlingene. Et eksempel hos Johan Harstads Buzz Aldrin igjen:

(…) jeg gjorde et forsøk på å nynne melodien mens jeg låste døren inn til kontoret, fant tonen, mistet melodien, så jeg gikk bort til radioen, skrudde den av, så meg rundt en siste gang, jo, det så ok ut her, fine planter, god lukt, bra å være her, lukket opp ytterdøren, gikk ut, lukket døren, låste døren, åpnet bildøren, satte meg inn, lukket bildøren, startet bilen, kjørte til hjemmet, de fire svingene. (s. 16)

Og det er helt klart at her er det typisk Johan å skrive sånn, men dette finner man hos veldig mange norske forfattere, der hvor franksmenn bare ville beskrive bevegelsene i en enkel setning. Et annet eksempel er også hva romanfigurene gjør: norske romaner beskriver ofte at den og den løfter hodet, ser på en, senker blikket, osv. Og så nikkes det i den norske fiksjonen som aldri før! Man nikker og rister på hodet heeele tiden. Det gjør man også veldig mye i den anglosaksiske forresten, men nesten ikke i den franske.
Jeg har lurt i mange år hva jeg egentlig skulle med dem, om jeg skulle redusere dem, men en venn av meg, fransk og forafatter, sa at jeg i hvert fall ikke skulle det, at det var liksom en del av dialogene, av fortellingen akkurat som indikasjoner i et teaterstykke. Og sikkert det, men en fransk dikter ville i hvert fall ikke legge så mye verd på dette.
Dette har ikke noe med det kulturelle å gjøre (17 mai, bunad, osv.), men mer med forestillingen et folk har av seg selv, av verden omkring seg, av virkelighetene som i sin tur preger dets språket. Dette har heller ikke noe å gjøre med disse nesten intetsigende ordene som preger den dagligtalen (liksom, jo…), men mer med Weltanschauung som man sier på tysk. Min spanske kollega Cristina Gomez Baggethun pekte også for noen år på lyd-verbene som det norske språket har så mye av og som, sant nok, er så vanskelige å oversette – teorien hennes er at siden nordmenn bor i trehus, så har de en helt annen opplevelse av lyder, noe som kanskje høres litt som et spøk ut, men jeg mener Cristina her har et poeng.

Tilbake til Kardemommeby og Harald Rosenløw Eeg så burde jeg også skrive om nettopp det kulturelle, men det tar jeg en annen gang.