Beatles (go ska)

Og det har vært så vanskelig å komme igang med oversettelsen av Beatles. Det har tatt meg lenge, altfor lenge, å forstå årsakene. Men nå jeg vet bedre. For i utgangspunkt skulle det ikke være det, altså vanskelig, beinhard – Sara Stridsberg var vanskelig og beinhard, for eksempel. Men Beatles,neivel… Jeg har oversatt 5 romaner av Lars og denne byr ikke på noen spesielle utfordringer. Så hvorfor? Ja, hvorfor?

Jeg tror helt enkelt at det har med det fysiske å gjøre. Det fysiske som man hele tiden glemmer i oversettelsens prosess, som man undervurderer, som jeg har snakket her før og som jeg bestandig minner studentenen om når jeg holder et foredrag om det å oversette. Kroppen har en hukommelse, og i denne saken husker kroppen hvordan det var å skulle oversette Halvbroren, hvor lang tid det tok, det at det aldri tok slutt, at det bare fortsatte og så ut som det aldri ville gjøre det. Og nå sitter jeg med boka på den venstre siden av tastaturen, 700 sider, litt mer enn det, og i en altfor lang periode har kroppen sagt: nei. Nei, ikke en gang til. Jeg vil ikke det. Det sa kroppen, og jeg hørte det ikke. Kroppen sa: ikke enda flere 700 sider etter de 600 sidene av Johan.

Jeg har brukt en triks til å gå bortenfor problemet, til å overvinne det. Siden jeg har ikke noen intim relasjon med Beatles. Jeg mener nå med THE Beatles, med gruppen. Det finnes vel noen låter som jeg synes var helt nye, innoverende: Lucy In The Sky With Diamonds må vel regnes som min favoritt (komisk nok), musikalsk overtreffer den alt, for ikke å snakke om tekstene. Og så finnes det Sgt. Pepper's Lonely Hearts Club Band, men det forbinder jeg med min barndom. Jeg tror jeg hørte det som barn, i den svarthvite fjernsynet som dengang vi hadde. Det har lagt seg inne i meg som en sjikt.
Og så brukte jeg en triks. Det er nemlig en sampler av Trojan Records som jeg ikke hadde: Trojan Beatles Tribute Box, som samler alle de ska-låtene som ble produsert den gangen på 60-tallet og som egentlig bare er coverversjoner av Beatles-sanger. Og de funket! De ga meg pågangsmot og glede igjen.

Som illustrasjon av dette skal vi høre en låt synget av Marcia Griffiths, den såkaldte "queen of reggae". Inn i versjonen hennes kan man høre i musikken hvordan rocksteady-bølgen fremdeles hersker (gitaren), men stemmen og Hammond-orgelen er allerede inn i den nesten bølgen: nemlig skinhead reggae, som kom like etterpå og som for det meste ble noe som stammer fra England, hvor denne låten er blitt produsert, i 1969, samme år som originalen kom ut. I nighterne (som man kaller dem, altså disse festene hvor man hører ska) er dette blitt en standard, siden den er en klassiker. Vær så god.