Lars Husum og strukturalisme

I øyeblikket leser jeg en dansk roman, en debut faktisk: Mit venskab med Jesus Kristus, av Lars Husum, som et fransk forlag har kjøpt og spurt meg om jeg kunne tenke meg å oversette den. Romanen er ikke dårlig selv om jeg stusser litt på noen enkelte passasjer som jeg synes er veldig enkle i deres grovhet (og omvendt!), og ikke bare det, men for den saks skyld veldig dansk i deres grovhet, noe som man, eller jeg, ikke leser på norsk. Det finnes nemlig noen sexscener, noen tiss- og bæsjscener som i mine øyne er helt unorske, eller også ufranske.
Hvis jeg tillater meg en parentes til, så må det nok sies at romanen henter maaange motiver fra Erlend Loes forfatterskap, både fra Naiv. Super. og Doppler. Fra det første hentes det det såkaldte livsprosjektet: etter at romanfigurens liv har smuldret til støv, blir han nødt til å begynne på nytt, helt forfra, og han gjør det ikke ved å lage lister, men ved å dra tilbake til morens barndomsby i Jylland (her finner vi igjen et viktig motiv i den moderne danske skjønnlitteraturen: provinsialisme – litteraturens svar på politikkens autoritære trekk; jeg har alltid ment at den danske identitetskrise, eller danskheden som den kalles og framheves og promeveres, som gjorde at det danske folket stemte på en regjering som gikk inn i en allianse i Folketinget sammen med Pia Kjærsgaards rasistiske og fremmedfjentlige DnF, at denne krisen finnes igjen i litteraturen hvor den morderne danske romanen setter sin fiksjon i provinsen, bort fra hovedstaden, bort fra København som har vært i mange årtier fiksjonens sted, at både politikk og litteratur lurer på hva danskheden er for noe ved å hylle provinsen som det rene sted, full med dansker, uten utlendinger, der hvor den "virkelige" danske sjelen skulle egentlig komme fra og fortsatt leve, og det, jeg insisterer, uten at denne provinsialistiske litteraturen er rasistisk, i stikk motsetning til politikken). Fra Doppler finner vi det litt messianistiske i romanfigurene, det kollektive i livsprosjektet.

Men det er ikke der hvor jeg vil med denne posten.
Jeg snakket i stad om danskheden, om sjel, og det er dette jeg vil skrive, og som plager meg siden jeg begynte å lese Husums bok.
Som innledning. Jeg har egentlig dansk som første skandinavisk språk. Jeg lærte dansk som første, og livets tilfeldigheter gjorde at det ble norsk, at jeg nå nesten bare jobber med det norske. Men allikevel. Jeg har et kunnskap til dansk som er mer intuitivt enn til norsk.
Forutsetning nummer 2: Det har alltid forbauset meg at nordmenn, dansker og svensker, hvis de vil det (eller: hvis dansker og svensker vil det!), kan forstå hverandre når de snakker med hverandre. Men. Når man leser litteraturen, den nasjonale litteraturen, da ser man med én eneste gangen at disse språkene, disse litterære språkene, skrives og diktes og struktureres på en helt annen måte. Språkets struktur en annerledes, fortellingens struktur er også det.
Og nå hvor jeg vil hen:
Det forbauser meg like stærkt, og særdeles når jeg har dette intuitive kunnskapet til dansk, at teksten slår meg i dens annerledeshet, i dens utlendinghet. Når jeg leser romanen til Lars Husum, så er det hele den danskheden som slår meg, mitt i trynet på meg. Jeg får meg danske skikk og bruk, danske vaner, dansk levemåte, Danmark som helhet. Og denne romanen kan helt umulig vært skrevet av en nordmann, tross korrespondansene som hentes eller finnes fra Erlend Loe, tross at dansk og norsk forstår hverandre og er veldig nære. Det er ikke tale om etnolingvistikk her, men om språkets struktur, eller, som teorien kaller den, om strukturalisme. Vi vet jo siden Ferdinand de Saussure, siden Hjelmslev, Lacan, Barthes og Lévi-Strauss at et språk gjenspeiler et folks psyke. At et språk ikke bare formidler inforsmajoner, at disse informasjonene ikke bare sier noe innholdsmessig men også noe symbolsmessig. Det som spørres her, i min daglige og yrkesmessige oversettelses praktikk er: Hva gjør jeg med dette kulturlandskapet som språket og bare det bærer og innolder? Hvordan blir jeg kvitt det? Kvitt fordi det blender meg, det abstraherer meg, det blir som støy. Og samtidig kan jeg ikke gjøre utenom, uten det. Min kollega Alain Gnaedig har hele tiden sagt at man måtte beholde "tekstens annerledeshet", eller på fransk: "l'étrangeté du texte", at teksten er både fremmed (= étranger) og fremmedgjørende (= étrange) og derfra merkelig for den som leser den i den oversatte versjonen. På et kognitivt nivå ser jeg for meg disse dankse virkelighetene i språket, på et praktisk og pragmatisk nivå må jeg ikke bare få dem med i den franske versjonen, men samtidig ikke la dem infisere den franske teksten.
Jeg leste i dag en veldig vakker definisjon på oversetterens yrke. Forfatteren, François-Michel Durazzo, sammenligner en oversetter men en parfymør (sier man det på norsk?), hvor de to prøver å gjenskape et parfym utfra de samtlige opplevelsene de har og husker:

Le traducteur serait un peu ce parfumeur qui tente de reproduire un parfum dont il ne connaît pas la composition exacte. Il va donc l’analyser en se servant de la somme de ses expériences olfactives, il tente de retrouver les essences qui entrent dans la composition. De même le traducteur peut en bon linguiste tenter d’analyser les différents éléments du poème : le composé complexe d’éléments identifiables.

Og, etter teorien, litt underholdning med The Magnetic Fields som dengang i 1999 utga 69 Love Songs, en CD (med altså 69 kjærlighetssanger!) som alle burde ha i sitt diskotek hjemme, et verk som er helt udiskriminerende i musikk sjangrene (her spilles det banjo, fløyte, her er det rock og køntri), i seksuelle legningene (menn elsker menn og kvinner elsker kvinner). Og det finnes nemlig en sang som heter… The Death of Ferdinand de Saussure. Og akkurat som Ferdinands teori er litt vanskelig for den som ikke vet noe om lingvistikken, da er sangtekstene litt kryptiske. Men allikevel: