Mackie Messer

Når jeg sitter og oversetter, skjer det ikke så aldri sjelden at jeg lytter på musikk. Ofte Ravel, som jeg skrev før. Og akkurat nå lytter på Lotte Lenja. Jeg elsker Lotte Lenja, den kornete stemmen hennes, det ufilmiske ansiktet hennes, det kaotiske livet hennes.
Og akkurat nå hører jeg på Mackie Messer. Jeg har mange versjoner av sangen. Har akkurat telt: 38. Og kanskje er det noen jeg glemmer. Men jeg ville gjerne vise dem jeg foretrekker.
Først og fremst den av Lotte Lenja, en av favorittene mine, også pga. musikken:



Mindre kjent er denne versjonen, hvor Bertolt Brecht SELV synger! Her, hør hvordan han ruller R-ene:



Hildegard Knef har også vært en veldig god vokalist av Brecht/Weill-låtene. Hennes veldig jazzy måte å synge dem på var storartet. Det finnes en live-versjonen av Mackie Messer, hvor hun bare ler hele tiden, mye mer enn i versjonen herunder. Her er hun fremdeles veldig ung, ikke "verkokst" som man sier på tysk, altså kokset, selv om hun åpner store øyne.



Mange år senere finnes det, så klart, versjonen av Nick Cave. Ikke bare musikalsk er den sorartet, men stemmen hans passer så akkurat til sangen. Versjonen er såpass ny at, etter at Lotte Lenja (som i mellomtida er blitt Lotte Lenya i USA) har sunget det i en jazzversjon sammen med Louis Armstrong i 1957, er det bare den jazzy versjonen som er blitt tatt opp og opp igjen. Så her det australer:



De som ikke er med og som burde vært med:
Marianne Faithfull, Pascal Comelade, Ella Fitzgerald (der finnes versjoner av henne på youtube, men da synger hun altfort fort!)
De som ikke i hvert fall ikke blir med i det hele tatt:
Ute Lemper (næææiiiiiiii!!!)