Emilie Christensen

Har akkurat nå lest ferdig korrekturene av bøkene til Emilie Christensen som snart utgis på fransk. Jeg husker så tydelig da jeg fikk den første. Hvor rørt jeg ble, hvor begeistret jeg var. Det var min "barnebok-henrykkelse" for 2007. Boken nådde dette som er så vanskelig å skrive for en forfatter; en tekst med "undertekst" (som Nathalie Sarraute utla det, både her og der), en tekst som hele tiden tangerer mellom tårer og latter uten det noen gang glir inn i noen form for pathos. Dette hadde greidd f. eks. Ragnar Hovland med Alfred og Samuel. Men kanskje nettopp derfor… Samuel Beckett, Nathalie Sarraute – ja, så klart.

Med Emilie & andungen, med Alfred & Samuel, blir man nesten vemodig som i en sang synget av Radka Toneff († RIP), og særdeles hennes versjon av Lost in the stars, av Kurt Weill, som sikkert hittil nå er den vakreste versjonen av alle og som (lykke!) kan høres hit.