vendredi 3 octobre 2008

Gutten til venstre

Med fire års forsinkelse har jeg endelig lest Gutten til venstre, like før jeg begynner med den nye, Natt på Frognerbadet. Siden hans debut, Sammen er vi én og én, må jeg innrømme at jeg hadde forsømt Sverre Henmo. Kanskje, sikkert, hadde jeg ikke forstått hva han skrev om, hva han egentlig ville med leserne sine, hvor han ville føre oss hen. Nå vet jeg bedre.
Kanskje handler Sverres romaner om ensomheten i kjærligheten, om usynkronisiteten i den; det at vi er to som elsker og aldri finner hverandre på samme tid, det at vi gjør og sier ting når vi egentlig ønsket å gjøre og si det tvert motsatte. Om dette hadde Dag Johan Haugerud skrevet en veldig vakker roman.
Det som slo meg da jeg leste Gutten til venstre, var språket til forfatteren. Jeg synes det høres alltid veldig kjipt ut når man sier han en forfatter har "et vakkert språk", at det er noe man komme ropp med når man ikke vet hva man skal si. Og allikevel er det nettopp på dette jeg tenkte og tenker hvis jeg skal beskrive det særegne hos Sverre. Kanskje er det bare han i den norske barn- og ungdomslitteraturen som kan skrive et så vakkert norsk – neida, det finnes også Stein Erik Lunde, for pokker! Han kjenner i hvert fall til de labyrintiske mulighetene som finnes i det norske språket, og de likeså uendelige fortellingsmessige mulighetene likedan. Og det er dette som avtvinger respekten. Det finnes forfattere som har en stemme (Ingelin Røssland), noen som har en tone (Finn Øglænd), noen som har en stil eller forfatterstemme (Ragnar Hovland) – oj! det er bare forfattere som skriver på nynorsk, dette er ingen tilfelle, kanksje kommer jeg tilbake til det en annen gang –, og så finnes det forfattere som har et språk, og Sverre Henmo er blandt disse.
Da jeg leste boka ferdig i går, på flyet tilbake til Berlin, fikk jeg våte øyne på side 198, når faren til Tobias og Adrian holder tale. Kanskje er det bare fordi alt for tida er så skjørt, og jeg som først, men jeg synes det var så vakkert fordi alt på samme tid var så lavmælt. Jeg har skrevet her om dette før, men det finnes en undertekst hos Sverre hvor det sårbare, det skjøre ligger. Og det er også dette som gjør at han er en viktig forfatter.

4 commentaires:

elis lesebabbel a dit…

Chère JB.
Je veux aussi ajouter Arnt Birkedal et Rannaug Kleiva. Et en bokmål : ne oublie pas Harald Rosenløw Eeg. Et Tor Fretheim!

Kva det er som gjer at dei nynorske barne- og ungdomsbokforfattarane skriv så godt er ikkje så lett å si, er det fjella, fjordane, fruktblominga, kaffistovene, svelene, raspeballane, fergjene, nei det er det no i kvert fall ikkje, det er no mest tunnelar i hele Nynorskland no for tida, frukthaustinga eller denne stadige stiringa utover havet kanskje? Nei eg for min del trur no at det er denne forlagsredaktøren deira som stirer kvast på dei gjennom hornbrillene sine. Då vågar dei ikkje skrive anna enn godt!

Men er fryktelig spent på hva du kommer fram til. Enten du skriver det på fransk eller norsk!

JB a dit…

Kjære Eli,

da jeg leste den lange listen med forslag på forklaringer, tenkte jeg: "nei, Guri Vesaas!" Og da skrev du det selv. Jeg er med deg ganske enig i det, at det er Dronning Guri (chapeau bas, Guri!) som ga dem en frihet, et felt, som dirigerte alle disse nynorsktalende forfatterne uten å sette noen form for kreativitetshåndjern på dem.

Og såklart glemmer jeg ikke Harald (som jeg skal om noen måneder faktisk oversette). Og Arnt Birkedal heller ikke. De forfatterne som jeg nevnte var dem som falt meg direkt inn da jeg skrev dette.

Og nå at jeg skriver om oversettelse, må kanskje fortsette med "Buzz Aldrin" – jeg er så seint ute…

Je t'embrasse !

elis lesebabbel a dit…

Ja jeg kunne jo sikkert også ha listet opp noen flere, men før eller siden må man jo stoppe.

Ja det var Guri som åpna ballet, men nå tenkte jeg på arvtakeren, ho Ragnfrid! Tror ikke Guri bruker hornbriller, gitt!

Men nå skal jeg vie meg til franskstudiene, blant annet skal jeg prøve å finne ut hva uttrykket "chapeau bas" betyr. Ou je peux questionner ma chère proffeseuse Monique!

Bon soir!

JB a dit…

Selvfølgelig tenker jeg også på den gode Ragnfrid som Klumpen og jeg kan skide godt lide (internt spøk - Ragnfrid forstår!). Men utfra de forfatterne som vi du og jeg har nevnt mener jeg at det er mere Guri som ikke minst lanserte dem, men fikk dem til å skrive som de gjør, med den frihten hun ga dem, altså Guri som har plassert den nynorske B&U-litteraturen opp på det nivå hvor den nå ligger.
Og "chapeau bas" betyr "bravo". Idéen bak uttrykket er at man tar seg av hatten (chapeau) for å gratulere, hatten ligger så under (bas, her som adverb) og ikke opp på hodet. Skjønner du?

Og jeg ville mene at man sier "professeure" på modernt fransk fransk. Hvis du sier professeuse, da tenker man umiddelbart på "pro" (proff) og "fesseuse" (noen som gir deg ris på rumpa). Slutt med tøys!
Som du kanskje vet er det et evig strid på fransk med feminiseringa av yrkesnavner. Det er for leeenge siden at canadienske, belgiske og sveitsiske fransktalender har feminisert yrkesnavnene. Men den franske Akademien har nektet det i årevis. Nå har de endelig tatt posisjon, men kampen gjenstår fremdeles. Vår innenriksminister, Michèle Alliot-Marie, nekter å bli kaldt for Madame LA Ministre, og vil bli kaldt for Madame LE Ministre. Ennå et tegn på hvor konservativ Sarkorike er. Godt at jeg ikke bor der lenger!!!!